4 days ago
Håper du har en fin start på dagen!
Jeg holder på med et innlegg om skam. Intet mindre! Det tar litt tid; temaet er stort og krevende; og jeg ønsker likevel å lage et innlegg som treffer deg og som du opplever som enkelt og nyttig.
Mye psykisk lidelse begynner og slutter med denne skamfølelsen. Og nå ser jeg etterhvert mange sammenhenger, som jeg ønsker å dele med deg.
Håper du har tålmodighet med meg!
PS. Jeg virrer fortsatt frem og tilbake mellom skal og skal ikke begynne på Master. Har fortsatt noen dager til før jeg må bestemme meg. Spennende tider!
Ha en nydelig dag!
5 days ago
Kort innpå sent på kvelden;
Har vært på fantastisk konferanse om høysensitivitet i dag! Tror det er den beste jeg har vært på noen gang.
Men, mer om det siden. For nå må jeg bare fortelle at jeg har… tam-ta-ta-tam:
Kommet inn på MASTER i helse og empowernment!
Jeg har lyst til å begynne, og så vet jeg ikke om det er gjennomførbart. To år, nesten full tid, betyr færre klienter, mer studering, lavere lønn, mer press. Er i tenkeboksen noen dager til, og så må jeg ta en avgjørelse.
Har allerede mange tanker om min (eventuelle) fremtidige masteroppgave; “hvordan ta ansvar for eget liv og egen lykke?” er i allefall ett viktig spørsmål oppgaven min skal besvare og handle om.
Kjenner jeg blir ivrig. Nå blir det familieråd; og så får vi se om det er mulig for mor å bli masterstudent til høsten.
Ønsk meg lykke til da!!
1 week ago
Selv om jeg har erfart hundrevis av ganger at trening motvirker tungsinn, liker jeg ikke å trene!
Både før og under og rett etter økten sliter jeg med lyst og motivasjon; det er akkurat som om jeg ikke skjønner vitsen. Før en stund etterpå. Når jeg har dusjet og fått på kosedress. Da kan jeg sitte og nyte roen i hodet, mørheten i kroppen og min egen gode samvittighet.
I helgen kjøpte jeg “Modern Psykologi”, et svensk psykologimagasin som er både faglig og enkelt nok til at de fleste kan få glede og nytte av det. I det nyeste nummeret står det blant annet om trening. Og om hvorfor det kan kjennes så dobbelt å mosjonere.
For meg er det lettere å godta psykologiske rariteter og særheter i meg selv, om jeg får en forklaring. Og i dette bladet sto noe jeg har tenkt, men ikke skjønt før nå:
Godfølelsen jeg får når jeg har trent, kommer av den styrken jeg kjenner på og som fra gammelt av trygget oss mennesker, for eksempel når vi klarte å unnslippe et rovdyr eller klarte å skaffe oss mat ved fysisk utfordrende jakt eller arbeid. I et sammensurium av lykkehormoner og muskelkraft, blir jeg dermed gladere av å trene.
Og hadde det bare blitt med det. DA hadde jeg sannsynligvis løpt meg en tur i skogen daglig, uten den anstrengende indre dialogen i forkant. Men nei da…
For det jeg også kjenner på når jeg i hodet planlegger en løpetur, er tvilen og ulysten mot å slite. Jeg kommer på så mange motargumenter at det blir komisk…
I det nevnte magasinet stod det om den siden også; et medfødt og naturlig behov for å spare på energien, i tilfelle kriser og anstrengende tider. Det gir mening, for når jeg hører på treningsmotstanden i meg, så minner den meg på at jeg egentlig er for trøtt, for sulten, for travel til å trene, og vagt husker jeg den ene skituren fra i vinter hvor jeg ble så sliten at jeg nesten ikke kom meg hjem.
Artikkelen hvor dette stod, har faktisk gitt meg inspirasjon til to løpeturer i helgen. Og de har vært passe lange/korte og passe rolige/slitsomme; og jeg tror jammen det blir en tur i ettermiddag også. Nå forstår jeg nemlig litt mer av egne mekanismer, og det hjelper alltid for min del…
Ønsker deg en toppers dag!
1 week ago
Lørdagsformiddagskaffepause med mening!
Hei dere!
Beklager at det har vært stille fra min kant denne uken; jeg har gått noen runder med meg selv om bloggens fremtid. Jeg skal IKKE slutte å blogge!
Så det er ikke det rundene har handlet om. Det er helt klart!
Tenkte jeg kunne dele noen av tankene mine, og så ser du om du vil respondere om noe av det jeg skriver treffer deg. Dette er hva jeg spør meg selv om rundt denne bloggens fremtid om dagen:
- Skal jeg skrive om dype temaer hver gang, eller er det ok med hverdagsrefleksjoner også?
- Det er ingen tvil om at jeg bruker mye tid på de mer faglige innleggene. Hvor ofte skal jeg da sette av tid til å skrive og poste dem?
- Hvilke temaer fenger mest? (Og hvilke får jeg mye igjen for å skrive selv?)
- Er det noen temaer jeg ikke har berørt til nå, som du helt klart savner?
- Hva tenker du rundt dilemmaet mitt som er; flere korte hverdagsbetraktninger + noen dypere faginnlegg ELLER færre innlegg og da først og fremst psykologiske faglige funderinger?
Bloggen er i utvikling; akkurat som deg og meg. Derfor vil jeg ta på alvor at den har en retning, og at den retningen er ønsket fra meg og fra deg som leser.
Ønsker deg en deilig lørdagskveld!
1 week ago
God morgen!
Akkurat NÅ er min yndlingstid på døgnet; klokken er ikke halv syv ennå, huset sover og jeg har varm kaffe i koppen. Har akkurat vært ute på trappen og fått bekreftet antakelsene mine; ikke en sky i sikte - nok en solfylt vakker dag her i Oslo.
Livet kjennes heldigvis godt!
Her og nå.
Og, jeg vet at jeg gjør en innsats for at hverdagen stort sett er bra. Min erfaring er at lite kommer gratis og seilende av seg selv. Som min fantastiske lærer, Daan van Baalen sier: Livet er smertefullt, og enda mer smerte blir det om jeg forsøker å unngå det smertefulle.
Akkurat det der gir meg masse mening. For om jeg virkelig tar innover meg at livet er det motsatte av en lek, blir øyeblikkene som er fylt av glede, latter, energi, kjærlighet, nærhet og gode opplevelser enda mye mer verdt. Jeg forventer ikke at livet skal være enkelt.
For se rundt deg (og gå i deg selv samtididig): Det er åpenbart at livet er langt fra perfekt.
Og, det er fullt mulig å være så våken, bevisst og fokusert at man klarer å velge det gode for seg selv og dermed ta ansvar for eget liv og egen lykke på alvor. Da tenker jeg at livet oppleves vellevd, og at vanskelighetene som alltid vil dukke opp, blir håndterbare.
Du er sjefen i ditt liv; og det er bare du som kan ta grep og gjøre det godt!
Jeg kommer til å skrive mer om hvordan i kommende innlegg. Heng med om du vil!
Ønsker deg en nydelig dag!
1 week ago
Jeg er så lei av det forslitte uttrykket “multitasking”,
og spesielt lei er jeg av den (misforståtte) høye statusen det har fått å være god på å gjøre mange ting på en gang.
Jeg tror mye slitenhet skyldes at vi holder på med for mange aktiviteter samtidig; og at hodet og kroppen derfor må jobbe på spreng. Selv blir jeg frustrert og sinna om jeg ikke får muligheten til å konsentere meg om en ting av gangen. Og jeg virkelig nyter det de gangene jeg kan starte på et prosjekt (en arbeidsoppgave, en tankerekke, en setning) og fullføre den, uten å bli avbrutt midtveis.
Livet og hverdagen krever imidlertid at vi klarer å håndtere flere ting samtidig; egne greier, relasjonene våre, praktiske saker, tanker, følelser… Derfor er det etter min menig ikke nødvendig å legge opp til enda mer multitasking enn nødvendig. Heller det motsatte!
Hva med å gi deg selv muligheten til å gjøre en ting av gangen noen timer? Og dermed bli mer klar over hvor mye du faktisk krever av deg selv når du starter på flere ting samtidig, uten å avslutte noe annet du holder på med først.
Ser du at å få mail på telefonen, sjekke noe på nettet, ha middagsplanen i bakhodet, bebreide seg selv for manglende trening, bekymre seg for barna, rydde soverommet og planlegge ferien blir for mye på en gang?
Med så mye støy og påvirkning som vi utsetter oss selv for daglig, tenker jeg det er viktig å gi seg selv fri fra multi-inntrykk så ofte det er mulig. Her er noen øvelser:
- Forsøk å ha ikke-påslått datamaskin, lydløs telefon og musikk-/tv-/radiofri noen timer en gang du er klar for det.
- Se om du kan sette av tid til å fullføre et prosjekt (lese et kapittel, strikke en gryteklut, ferdigstille en jobboppgave, lage et måltid, rydde en skuff) uten å distrahere deg ved å samtidig ta en telefon, svare på en mail, sette på en vask, slå av en prat med noen.
- Be om alenetid, og forsøk å lære barna dine at når du sitter på do, står i dusjen, stryker en skjorte, svarer på mail eller leser avisen, er det din private periode. De har godt av foreldre som ikke forstrekker seg, og som lærer dem om privatliv og fornøyelsen av å ha tid til seg selv.
- Når du er sammen med andre; se om du kan konsentrere deg fullt ut om samværet og samspillet dere imellom. En venn eller kollega, kjæresten din eller barna; alle vil sette så mye mer pris på tiden med deg om du virkelig er tilstede sammen med dem. Og ikke minst; du får så mye tilbake selv!
- Her har jeg min egen lille forskning på gang hjemme; minsten hos oss er god på å leke alene, attpåklatt som han er. Men selvsagt trenger han også meg med av og til. Det jeg ser er at lillemann veldig gjerne vil ha meg med, intenst og tilstede, i starten av et prosjekt (bygge tårn, tegne, leke rollelek) og så tar hans egen fantasi og virketrang mer og mer over. Og etter kanskje et kvarter hvor jeg har gitt meg helt hen til hans lek, kan jeg trekke meg ut. Det funker mye bedre enn å være halveis tilstede; da blir det bare mas.
- Så: Om du er interessert i å lære mer om å fokusere, være helt tilstede og dermed kanskje slippe så mye slitenhet, kan rådene over ha noe for seg. En annen mulighet i tillegg er å melde seg på Kurset for Høysensitive 1. juni (fortsatt noen få ledige plasser!); der skal vi snakke mer om dette!
Ha en strålende dag videre!
2 weeks ago
“Går det virkelig an å bli sterkere, tryggere og gladere?”, spør en leser. Hun har, i likhet med mange andre kontaktet meg etter forrige innlegg, det om den sårbare kroppen.
Dere kjenner tydeligvis noe igjen. Det jeg skrev, gav gjenklang i mange. Og jeg forstår at spørsmålet over dukker opp hos flere av dere.
For etter et halvt liv levd med sårbarhet og nesten smertefull sensitivitet, og en kropp og en psyke som kjennes skjørere enn “normalt”, er det naturlig å begynne å lure på når det skal bli “bedre” eller “enklere” dette livet…
I innlegget her skal jeg være så tydelig jeg bare tør. Etter mange år med egen og andres selvutvikling begynner erfaringsgrunnlaget nå å bli stødig, så jeg våger meg på noen påstander:
- Ditt liv er ditt ansvar!
- Du må derfor sørge for å gi deg selv det du ikke fikk som liten, det du ellers har manglet gjennom livet OG det du trenger i dag. Hva du trenger og hvordan du kan skaffe deg det, går det an å finne ut av for eksempel sammen med en trygg samtalepartner.
- Et vaklende fundament av lav selvfølelse, høy grad av sårbarhet, vonde minner og følelsen av å være et offer for omstendighetene, kan gjøres stødig. Og det krever at du gir deg selv:
- Tid, tålmodighet, aksept og anerkjennelse.
- Det er aldri for sent å gi seg selv en ny start og flere muligheter!
Kroppen din kan være en veiviser og et sted å starte. Ta utgangspunkt i hva den forsøker å fortelle deg og gi den nok tid og nok rom til å puste, hvile, bevege seg og få i seg god næring. Lær deg noen yogaøvelser. Gå i naturen og pust. Se på trær og bygninger, fremfor å gå inn i andre menneskers ansikter når du vandrer blant mange. Husk at du tar inn nok som du gjør, så skjerm deg for tilfeldige forbipasserendes skjebner.
Be om å bli holdt rundt! Kjenn at du står på føttene dine når verden vakler. Pust rolig og så dypt du klarer. Stopp skremmetanker ved å holde fast i her og nå. Finn en fortrolig du kan utvikle en trygg relasjon med. Søk støtte hos andre (og finn ut om det virkelig er støtte du får; er det ikke det, så let opp en annen som kan gi støtte du stoler på!)
Etterhvert vil du bli åpnere, tryggere, klokere. Du vil fortsatt være sårbar, men det vil ikke gjøre like vondt. Du vil kunne sortere på en klarere måte, og du vil kunne skjerme deg og lukke deg inne når det trengs. Så kan du heller åpne opp igjen når det er tid for det…
Ha en nydelig fredag!
2 weeks ago
1 note
Går det an å savne noe jeg aldri har hatt?
Hun ser intenst på meg, og besvarer spørsmålet selv i det hun fortsetter:
“Jeg lengter etter en trygghet som ikke forsvinner og et fundament som er stødig uansett. Hvorfor kan ikke min selvfølelse bære rundt neste sving? Hva er det med meg? Jeg er sliten av alle periodene, alle plagene, alle skiftene i meg.
Hvem er jeg egentlig; hun som er aktiv, trygg og klarer det meste, eller hun som synker ned i tungsinn og meningsløshet? Hun friske og sportye, eller hun som er et offer for en kropp og en psyke som ikke vil noen ting?
Hvorfor kan jeg ikke bare være sterk? Hvorfor kan ikke bare kroppen og hodet spille på lag? Jeg har kjempet hele livet mot meg selv; fornuften forteller meg hvem jeg burde være, men kanskje er det følelsene og kroppen min som sitter med sannheten om hvem jeg virkelig er?”
Vi går tilbake til barndommen og etterhvert ser hun noen sammenhenger. Hun var barn av en ung og usikker mor, på en tid da unger skulle sove i firetimersskift og helsepersonellet insisterte på at barn kunne bli bortskjemte av for mye kjærlighet.
Hun ser at å bli storesøster som toåring, gjorde henne “selvstendig” alt for fort; at foreldrenes fang skulle hatt plass til henne også… Hun skjønner at fokuset på prestasjon og det “å være flink” fortsatt preger henne, så når kroppen nå kollapser er det dobbelt vanskelig og et skikkelig nederlag.
Videre ser hun at foreldrene bærer med seg samme arv: Å vise følelser er svakt; vi biter heller tennene sammen, mens vi svelger tårene unna. De som gråter eller er sinte eller tar seg nær av noe, overdriver og dramatiserer.
Hun forteller om ensomhetsfølelsen og annerledesfølelsen; hun som så alt og kjente alt og senset alt og ble så lett preget. De andre som virket så robuste og røffe. Hun som ble syk og sliten og plaget; hodepine, søvnproblemer, matintoleranse, nedstemthet, angst. De andre som bare sto på videre. Uansett. Hele tiden.
Hele livet til nå har hun søkt videre. For en liten stemme fra langt der inne har av og til hvisket, knapt hørbart: “Det er ikke noe galt med deg. Fortsett å lete. Et sted finnes flere som deg!”
Vendepunktet i livet kom da hun møtte en terapeut som kunne vært henne selv. Den terapeuten er meg…
…
Med dette ønsker jeg deg en vakker kveld!
3 weeks ago
Det levde livet og om hvordan det har satt spor.
Jeg starter innlegget med en personlig episode, som kan si noe om sammenhengen mellom kropp, nerver, spor og sårbarhet:
På vei hjem fra jobb i går holdt jeg på å kræsje! Jeg satt i egne tanker og kjente meg sliten og fornøyd etter arbeidsdagen, samtidig som jeg gledet meg til å komme hjem. Og så; PLUTSELIG!!
Hjertet stanset lengre enn det som er sunt, nervene sved og det stakk til i fingrene, hårfestet og den ene skulderen. Jeg hylte kort og skingrende. Kroppen reagerte som i livsfare og da faren faktisk var over, kjente jeg meg anspent og i beredskap en lang stund. Situasjonen gjorde meg sliten og utladet halve ettermiddagen.
Slik opplevde min kropp og mitt nervesystem det da jeg holdt på å kjøre på en katt!
For meg viser denne episoden noe av det finurlige samspillet mellom kropp, nerver, tanker, følelser og energinivå OG den forteller meg at organismen min husker gammel dramatikk og med letthet får meg tilbake til krisene den gang da, selv om her og nå situasjonen mer er en liten bagatell eller noe ganske ufarlig.
Utover kvelden skjønte jeg nemlig at situasjonen i går minnet om noe gammelt, for i tankene mine demret et minne om en utforkjøring for lenge siden som virkelig var farlig.
Ser du sammenhengen?
Så hvis vi går ut fra at kroppen husker på den måten jeg beskriver i eksemplet over, er det ikke da lettere å være med på at:
- Gamle redsler, gammelt stress, gammel uro og gammel varhet blir vekket til livet igjen i situasjoner som likner senere i livet - OG at alle situasjonene tilsammen setter seg i kroppen. Der kan de føre til spenninger, pustevansker, stivhet og forknytthet.
- Vonde relasjonserfaringer som overgrep og mishandling er det lett å forstå at setter (også) kroppslige spor. Det samme er det faktisk for et menneske å få gjentatte avvisninger, latterliggjøringer, opplevelsen av å bli forlatt og ikke være bra nok, ensomhet, høyt konfliktnivå, mye stress, knugende taushet og utydelige stemninger av noe som ikke er bra.
- For barn virker alt mye sterkere inn. Deres sanseapparat er vid åpent mot omsorgspersonene og mot verden. Derfor setter tilsynelatende “små” kriser og sjokk seg i organismen overraskende lett, og det fortsetter å prege langt inn i voksenlivet.
- Så når du (hodet) blir oppgitt over en kropp som ikke vil samarbeide eller som du synes er for var og sensibel, så husk at den (du) bærer på utallige erfaringer og at tyngden av alt dette preger den (deg).
Gladnyheter midt i dette:
Det er fullt mulig å arbeide med å øke (kropps-) bevisstheten, slik at vi (hodet) blir bedre i stand til å forstå kroppens erfaringer, spor, behov og språk - og tilrettelegge bedre for et samarbeid mellom hodet (deg) og kroppen (også deg).
Og: Også gode erfaringer setter seg kroppslig; minnet om et trygt fang, en myk pute, en varm hånd, en god duft, et åpent blikk, en rolig stemme… og så videre.
Phu! Mye på hjertet i dag ;)
Kos deg med fredagen, og ha et ekstra fokus på hva din kropp (du) trenger i dag!
3 weeks ago
…å ta kroppen på alvor!
I dag ønsker jeg først å hilse på kroppen din:
Hei kropp! Hvordan kjennes du? Der du sitter akkurat nå; hva kunne du trengt? Mer støtte, mer plass, mer pust, mer tid, mer hvile, mer energi? Eller har du det helt fint? Kjenn etter!
Jeg har altså vært på kroppsworkshop i to hele dager; og som du skjønner er jeg blitt påvirket og inspirert. Vi var seks terapeuter samlet; en liten, intim og helt trygg gruppe. Flere av oss har kjent hverandre i mange år, og vi har alle holdt på lenge i denne bransjen.
Felles for oss er også at vi ser noen klare sammenhenger mellom kroppens erfaringer og hukommelse og stress, smerter, psykiske lidelser, relasjonsproblemer, lav energi, slitenhet og sårbarhet.
Nå i etterkant, i refleksjonene mine rundt hva jeg har lært, ser jeg at ett innlegg om disse temaene ikke holder. Jeg har derfor planlagt å legge ut tre ulike innlegg de nærmeste dagene, som oppsummerer både det nye jeg har lært disse dagene og erfaringer fra tidligere som underbygger den nye kunnskapen. Så heng med, hvis du vil!
Slik vil det se ut:
Del 1: Den kloke kroppen. Om det levde livet og om hvordan det har satt spor i kroppen.
Del 2: Den sårbare kroppen. Om hvordan livserfaringer påvirker helheten kropp, psyke og emosjoner.
Del 3: Den harmoniske kroppen. Om hvordan du kan finne ro, styrke, livskraft og energi!
Jeg gleder meg til å dele med deg, og håper du finner innleggene nyttige og inspirerende.
Og til dere som enten har meldt dere på eller skal melde dere på kurset om høysensitivitet som jeg holder 1. juni: Vi kommer til å snakke mer om å spille på lag med kroppen der og dere vil lære konkrete metoder og virkemidler for å få mer balanse, ro og glede. Jeg gleder meg, og har plass til noen flere deltakere!
Ha en nydelig dag, så skrives vi snart igjen!
